"I contend that we are both atheists. I just believe in one fewer god than you do. When you understand why you dismiss all the other possible gods, you will understand why I dismiss yours."
-- Stephen Roberts
Jeg må innrømme at dette sitatet er ren poesi for meg. Som en selverklært søkende agnostiker, er jeg generelt like skeptisk til ateister som religiøse. Å påstå at det ikke under noen omstendigheter kan finnes en Gud er vel like dumt som å bastant hevde at det gjør det?
Så hva er egentlig Gud?
Er det en forklaring på det uforklarlige. Eller er det resultatet av at de fleste mennesker i løpet av livet føler en slags kontakt med en gudeskikkelse, og så søker en felles forklaring på dette? Er det følelsen av at noen våker over oss som vekker troen?
Eller kalles det å være paranoid?
3 kommentarer:
Det er vel heller det at i løpet av over 10000 år så har mennesket hatt et behov for å vite hva som skjer etter døden. Å hevde at etter døden er du bare materie og din totale eksistens er vekke. DEt både taler til selvdestruskjon og en rekke psykiske lidelser som depresivtet. DEtte har majoriteten gått vekk fra og som demokrat burde du akseptere det og slutte å snakke så negativt og sarkstisk om det som kan beslektes til religion og ulike ismer
Å definere sin tro ved å referere til en isme er jeg generelt skeptisk til.
Jeg stiller bare spørsmål ved å være bastant overbevist om noe som ikke kan hverken bevises eller motbevises.
Om du tror på Gud, gjør gjerne det. Men ikke presenter det som et faktum at Gud eksisterer, for det kan ingen faktisk bevise. Men man kan heller ikke bevise at det ikke finnes en Gud på ett eller annet plan, og dermed blir det like håpløst å hevde at det ikke finnes noen Gud.
Og paranoia er faktisk følelsen av at noen våker over deg på godt og vondt, og det er veldig sammenfallene til mange religiøse menneskers kontakt med Gud.
hvorfor ikke:)
Legg inn en kommentar