onsdag 25. juli 2007

Krigen Mot Narkotika. Igjen.

Dette er et innlegg jeg skrev på aftenpostens debattcental, men som også burde gjøre seg bra som et eget blogginlegg. Temaet var "Rusproblematikken ukontrollerbar?"

Hvorfor skal man se forskjell på en narkotikabruker og alkoholbruker, og hvorfor skal en alkoholmisbruker få tilbud om hjelp mens en narkotikamisbruker blir domfelt?
En person med problemer har lettere for å utvikle et problematisk forhold til rusmidler, uavhengig av hvilket middel det er snakk om.
Jeg har sett flere som blir stemplet narkomane, men som ikke har et videre problematisk forhold til rus. Jeg har også sett alkoholikere som stort sett blir betraktet som "festløver", men som i bunn og grunn er avhengig av alkohol for å "skru av".
Hvorfor skal staten forskjellsbehandle mennesker basert på deres preferanser innen rusmidler, i stedet for å satse hardt på behandling av de som faktisk har et problem?

Definisjonen av et rusproblem er ikke enkelt, men man kan vel si at staten ikke burde ha rett til å ta affære så lenge brukerene ikke:
- utsetter seg selv eller andre for fare, sett bort i fra de fysiske bivirkningene av rusmidlet
- begår kriminelle handlinger i ruset tilstand
- får økonomiske vansker på grunn av rusbruken
- blir boende på gata
Tilbudet om hjelp til de som føler at de har glidd utpå skal selvfølgelig være tilstede uansett livssituasjon.


Nøkkelen til et sunt forhold til rus er todelt. Det viktigeste er holdninger. I dagens samfunn er det ok å drikke i helgene. Men i de lukkede rusmiljøene skapes egne holdninger som legitimerer en utartet rusbruk. Og de fleste unge som prøver dop i dag er innom et sånt miljø fra tid til annen siden dette er de miljøene der dopet kommer fra. Noen finner også en følelse av tilhørighet i disse miljøene. I et samfunn der de som er nysgjerrige på rus kan utforske dette legalt og i kontrollerte former, et samfunn der fornuftig rusbruk ikke er tabu, vil man kunne kunne skape et sterkere sosialt skille mellom de som bruker og de som misbruker rus.

Det andre punktet som er kritisk for å få kontrol, er informasjon. I dag stoler ungdommen på langere, som selger dop for å finansiere sin egen rus, da de har spørsmål angående hvordan et rusmiddel fungerer. Samtidig står lærere, politi og foreldre og forer barna med skremselspropaganda som stammer fra den kalde krigen. Hva skjer da når barnet ditt finner ut at hasj ikke er mulig å ta overdose på? At det mest sannsynligvis ikke vil lede til sterkere stoffer? At det ikke er vanedannende ved fornuftig bruk?
Når de vordende rusbrukere finner ut av informasjonen som har blitt servert dem som fakta ikke stemmer, kanskje de slutter å tro at narkotika er farlig?


Rusproblematikken er ikke ukontrollerbar, vi har bare ikke prøvd den rette metoden enda.
I dag styres narkotikatilgangen av kriminelle. I morgen har vi kanskje et statlig rusmonopol som kan selge de mindre skadelige stoffene og gi råd til brukerene om sikkehet. Da blir det også lettere å fange opp de som faller utenfor, og gi dem den behandlingen de trenger.
En relegalisering og regulering av narkotikamarkedet vil ta mange milliarder kroner i årlige inntekter fra de kriminelle, og det vil også hindre mye av vinningskriminaliteten som det stadige behovet for en ny dose fører med seg.

Det årlige heroinbudsjettet til Oslo's narkomane er på flere milliarder kroner. Hvor kommer disse pengene fra? De kommer fra lommene til mennesker som gir på gaten, og lommene til menneskene som blir ranet i den samme gaten da mørket faller på. Dette stoffet kan staten helt fint stille med for en mye billigere penge, og da har vi også muligheten til å hindre at mennesker som enda ikke er hekta på heroin har enkel tilgang på stoffet.

Det illegale markedet kan ikke konkurrere med et kontrollert, legalt salg av lettere narkotiske stoffer til voksne mennesker. De kan heller ikke konkurrere mot en legal utdeling av tyngre stoffer til de som har blitt hekta. Og da det illegale markedet er borte, da får vi igjen kontrollen.

I bunn og grunn har vi alt å vinne, og ingenting å tape nå. For værre en åpenlyst salg av heroin på Karl Johan blir det vel ikke?

3 kommentarer:

Anonym sa...

Lars,

Jeg er enig med deg på veldig mange punkter her, dog ikke alle.

Den umiddelbare billedlige assosiasjonen folk flest får av ordet narkoman, er en "platatilhører" med knekk i knærne og dødelig livsførsel. Og det er sannsynligvis en valid, ytre definisjon. Problemet ligger i vanlige menneskers holdninger til narkomane, en holdning som sjelden inneholder en oppfatning av de narkomane som "menneskelige", "verdige" og "ærlige". På tidspunktet hvor en rusmisbruker tar samfunnets stigmatisering inn over seg, har vedkommende tapt. Rusmisbrukeren har tapt sin status som menneske i samfunnets øyne. Hvordan skal vi få majoriteten til å innse virkningene av en slik moralsk utstøtning?

Den største grunnen til disse holdningene overfor rusmisbrukerne er også den enkleste. De narkomane bryter med mange grunnleggende normer i samfunnet. Det er derfor normene i samfunnet som legger grunnlaget for disse. Kall det gjerne en ond sirkel. Disse spesifikke normene, som retter seg mot rusmisbruk, ligger ofte på et politisk nivå. Selv om tiltak som MAR/LAR (Medisinsk Assistert Rehabilitering - Metadon- og subutexbehandling av rusmisbrukere) kan vise til gode resultater og fremgang fra det nullpunktet vi har stått på siden tidenes morgen, så har ikke det politiske standpunktet i Norge beveget seg merkbart bort i fra det utopiske målet om et rusfritt samfunn. I alle fall ikke med tanke på holdninger. Her har vi veldig lang vei å gå mot et mer humant samfunn, som for eksempel nederland eller belgia. Det vil selvfølgelig ikke være noen forvandling over natten; i tabubefengte Norge forandres normer og moral svært sakte. Spesielt når de forandres til det bedre. Men jeg vet at det er mulig.

Når det gjelder konklusjonen din, Lars, så er jeg kun delvis enig. Rusmidler har eksistert i all historie og vil fortsette å eksistere i all overskuelig framtid. Og det er en veldig god tanke du kommer med, i forhold til statlig distribusjon av rusmidler (ikke bare til narkomane). Jeg tror det vil være veldig effektfullt, men med to haker: (1) det vil nok kun fungere på svake stoffer som hasj, cannabis o.l, siden kontroll og distribusjon av harde stoffer som kokain, herion og amfetamin verken vil bli normlig akseptert eller gjennomført, og (2) fordi det legitime statlige markedet kun vil supplere det illegale. Det siste vi vil ha en utvikling mot en markedsøkonomi på dette området. På svakere stoffer kan en statlig innblanding skape mer åpenhet rundt rusmidler, som i det lange løp vil være bra. Men harde stoffer bør bekjempes på andre måter.

Jeg er enig med deg om at det åpne salget av heroin på gateplan i Karl Johan er et absolutt nullpunkt, og at vi har alt å vinne. Problemet er at den veien er lang og trøblete.

Lars Mæhlum sa...

Robin:

Beklager at jeg ikke har svart på kommentaren din før. Jeg trodde denne bloggen var lagt død for en stund, og det ingen kom til å kommentere.

Jeg må innrømme at jeg setter en del punkter litt på spissen. Jeg tror likevel at en kontrollert utdeling av amfetamin, heroin og til en grad kokain kan være en gylden mulighet for å stoppe inntektene til de som i dag kontrollerer narkotikamarkedet. Narkotikamarkedet er i dag det siste frie marked, og er et skinnende eksempel på at markedet klarer å levere det folket vil ha, på godt og vondt, hvis det får løpe løpsk.

Jeg vil vel tro at i en utopisk verden vil man kunne dele stoffene opp i to markante grupper. De stoffene som har stort skadepotensiale eller en stor fare for avhengighet, og de andre.
Den første gruppen vil det være logisk å dele ut til de som allerede er hekta, for å minske skaden samfunnet blir påført av disse menneskenes evig søken etter raske penger.
Den andre gruppen kan vinmonopolet ta seg av.

Anonym sa...

veldig interessant, takk