På tide med en ny retning

For 40 år siden ble det vedtatt at de narkomane skulle møtes med makt, og at unge skulle skremmes fra rusbruk for å hindre rusmisbruk.

Resultatet har vært tydelig. Antallet rusmisbrukere øker for hvert år, flere og flere unge havner på kjøret. Unge rusmisbrukere og ungdom i faresonen føler at det sosiale tabuet ved bruk av narkotika er en så stor byrde at de ikke oppsøker hjelp, de velger heller å grave seg dypere og dypere ned i gjørma. De eldre i rusmiljøet blir da de eneste voksne personene de unge har en åpen dialog med, og de skaper seg dermed sosiale nettverk som kun omfatter et hardere og hardere rusmiljø.
Når en ung person ikke føler at han eller hun har noen "voksne" å snakke med, vil etterhvert ensomheten og deretter depresjonene ta over. Og en pille eller en linje vil da gi en mye ettertraktet pause fra et liv som ser ut til å være vanskeligere å komme ut av for hver dag som går.

Jeg vil foreslå en annen måte å se på dette problemet på. Hvis man velger å si at en ruspolitikk skal begrense skadevirkninger først og fremst, og så forebygge bruk blandt unge mennesker som en andre prioritet, vil man kunne se at en lang mer fornuftig linje ville være å legalisere myke stoffer for å fjerne noe av tabuet de unge brukerene vil oppleve. Ved å begrense førstegansbrukerenes kontakt med det tyngre miljøet vil man demme opp mye av rekruteringen, og derfor også gjøre veien fra bruk til salg for å finansiere eget bruk noe lengre. En legalisering vil også åpne for medisisk bruk av f.eks cannabis, noe som mange syke har ønsket i årevis da det gir den beste kombinasjonen av lindring og få bivirkninger for dem.

Da man nå har legalisert de myke stoffene har man oppnådd et annet mål; å begrense de tyngre kriminelle miljøenes mulighet til å tjene lette penger på narkotikasalg. Ved å beskatte salg av myke stoffer på samme måte som alkohol får man også flere ressurser tilgjengelig til forebyggende arbeid. Man kan opprette egne rusterapisentre som velger en mer pragmatisk metode for å hjelpe mennesker ut av rushelvetet. Det blir da ikke bare fokus på å slutte med dop, men også å finne den underbyggende årsaken. Da begynner vi kanskje å nærme oss et samfunn vi ikke lengre skammer oss over, som vi ikke velger å de mørke sidene av under teppet.

Husk at bak ansiktet til hver og en av de slitne rusmisbrukerene i Oslo er det en person som trenger hjelp. Og den personen kan aldri bli fri før vi åpner dørene og viser vei inn i varmen. En rusmisbruker kan kun hjelpe seg selv av egen fri vilje, men la oss i alle fall legge alt til rette for at det valget blir tatt.